Ida Aalens foredrag – en vitenskapelig tilnærming til sosiale medier

I forrige uke var vi på Comfort hotell Park i Trondheim for å høre på Ida Aalens foredrag med utgangspunkt i hennes nye bok «Ta sosiale medier på alvor». Ida Aalen har som oss en mastergrad i Medier, kommunikasjon og informasjonsteknologi ved NTNU. Hennes navn møtte oss tidlig i gangene på Dragvoll, og vi får alle litt stjerner i øynene med tanke på hvor mye hun har oppnådd så langt i sin karriere. Vi var dermed ekstra spente på å høre hennes foredrag, og hvordan hun ved bruk av en vitenskapelig tilnærming og på en lettfattelig måte, kunne fortelle oss om hva vi gjør i sosiale medier og hva sosiale medier gjør med oss.

Ida Aalen

Aalen mener det er på tide å slutte å tenke på sosiale medier som et ungdomsfenomen. Facebook, som er den desidert største sosiale kanalen, har i dag brukere i alle aldre – og det er på tide å ta de på alvor.

I foredraget la hun vekt på å løfte frem noen myter omkring sosiale medier, for så å bekrefte eller forklare disse ved hjelp av vitenskapelige teorier. Den første myten kalte Aalen «Folk er uinteressante». I dag legges det mye ut på sosiale medier som er ganske uinteressant og som ingen egentlig bryr seg om. Dette fenomenet kan forklares med utgangspunkt i det psykologiske utrykket «social grooming», en teori av Robert Dunberg. Aper bruker masse tid på å plukke hverandre i pelsen. Ikke fordi aper har så spesielt mange lopper, men fordi det er en aktivitet for å knytte bånd, tillitt og hierarki i flokken. De pleier derfor forhold til hverandre på denne måten, og får allierte i flokken om det skulle oppstå farlige situasjoner. Dette gjør vi mennesker også. Vi har et behov for å pleie relasjoner, og vi vil gi et inntrykk av at vi er vennlige og nysgjerrig innstilt. Dette fenomenet utspiller seg på sosiale medier også. Gjennom å publisere tørrprat om hva vi har spist til middag eller hvor fint vær det er pleier vi og holder kontaktene våre ved like.

Den andre myten kaller Aalen «Folk er falske». I dette ligger det at vi ikke ser så mye til folks negative øyeblikk på sosiale medier. Forklaringen til dette mener Aalen blant annet ligger til impulsen vi får til å ta et bilde i øyeblikk i livet vi ikke vil glemme. Det handler om å dokumentere større milepæler i livet, enten det er forlovelse, en fantastisk fjelltur eller en koselig stund sammen med familien. Paradokset ligger i at også døden en milepæl, men hva er det som gjør at ingen dokumenterer dette? Jo, dette er fordi vi ikke ønsker å sette andre i en ukomfortabel situasjon der de ikke vet hva de skal svare. Det er dermed naturlig at vi legger ut flest positive ting på sosiale medier. Det betyr imidlertid ikke at det er falskt og at vi ønsker å fremstå som noen vi ikke er. Det er på den andre siden utrolig tøft og inspirerende av de som faktisk deler vonde saker, men det er ikke noe man kan kreve av alle og en hver.

Den tredje myten er «Du blir deprimert av sosiale medier». Det er ikke til å legge under en stol at det ligger i menneskers natur å sammenligne seg med andre. Sammenligningen var imidlertid mer begrenset enn den er etter sosiale medier inntog i de norske hjem. Problemet er at det alltid vil være noen som har det «bedre», men at sammenligningen kan forsterkes i negativ forstand hvis vi allerede er deprimert.

Den nest siste myten Aalen tok opp var «Sosiale medier betyr slutten på redaksjonelle medier». I dag kan alle publisere innhold, men betyr dette slutten på pressens rolle? Nei. Det betyr bare at tempoet har endret seg og at redaksjonene må tilpasse seg dette. Sosiale medier legger nemlig mer til rette for at for at for eksempel politikere kan stoppe negative saker mye fortere gjennom å beklage eller komme med et motsvar. Og, er spredningen av en sak høy må mediehusene ta det på alvor. Dette er en indikasjon på hva publikum ønsker å se. En liten digresjon og Aalen kjepphest, og som vi er helt enige med henne i, er at vi må slutte å si tradisjonelle medier og heller begynne å si redaksjonelle medier.

Den siste myten Aalen trakk frem var «Vi behøver en hashtag». Lets og viral! Det er faktisk mye vanligere at ingen bryr seg i det hele tatt. I dag handler det om å bli synlig, men det har heller aldri vært så vanskelig som nå. Aalen kom derfor med en del tips for hva som skal til for å bli synlig. Det første er å pirre folks nysgjerrighet. Nysgjerrighet kan på mange måter hevdes å være veldig oppbrukt i dag, men er faktisk fortsatt aktuelt – vi må pirre nysgjerrighet for å vekke interesse. Det andre Aalen trakk frem var å være tydelig om hva saken faktisk handler om. Hvis folk ikke skjønner/ ikke vet hva det er snakk om vier de heller ikke saken noen spesiell interesse.

Videre handler det om å vekke følelser; Vi vil gjøre folk forbanna (gjennom å provosere), men ikke triste. Vi vil skape begeistring, ikke tilfredshet. Vi vil skape forbløffelse, ikke undring. Det betyr vinkling av en sak er viktigere enn noen gang. Humor kan fungere bra fordi det tar brodden av litt betente tema, men det er viktig å huske på at det ikke alltid passer.

Saken bør derfor skives slik at det er «innafor» å trykke like. Du får ikke folk til å like et problem, men du kan få de til å like en løsning på et problem. Detaljene i setningen har dermed mye å si, og det må være i tråd med folks omgivelser og identitet. Folk trykker ofte liker på saker som kan fortelle noe om hvem de er. For å jobbe systematisk med sosiale medier bør du i følge Aalen følge disse punktene:

1. Få oversikt. Hva er egentlig brukeropplevelsene? En god start Søk på firmaet ditt og produktene dine på Facebook, Twitter og insta. Lag en liste over alt du har.

2. Lag mål. Irrelevante folk som liker siden din er det verste du kan ha. Spør deg; Hvordan vet vi at det virker? Hvor kan sosiale medier bidra?

3. Velg kanaler

4. Fordel ansvar

5. Legg en plan

Vi fant foredraget til Ida Aalen interessant, morsomt og svært aktuelt – og vi kan på det sterkeste anbefale alle å lese boken! I et samfunn hvor teknologien utvikles raskere – og kundekrav og forbrukermønstre endrer seg er det viktigere enn noen gang å ta sosiale medier på alvor!

Legg igjen en kommentar